Følgende finn sted på buss 31 en sein torsdagskveld i oktober:
Æe på tur heim fra jobben, etter en dag som har vart litt for lenge, etter min smak. Heller sku æ ønske at æ kunne være lamme mamman og pappaen min som endelig e kommet på besøk, men dagen inneholdt både skole og jobb tel nærmar midtnatt. Når dagen nærme sæ slutten tar æ bussen heim.. Der, rett framfor mæ, sett ei jenta og snakke i telefonen. Ikke uvanlig, akkurat, i dissan mobile dagan. Men det som va meget oppsiktsvekkanes med den her jenta va at ho blinka heile tida. Og da meines HEILE tida! Øyanlokkan blafra verre enn et blad i orkan. Selvfølgelig blir man settanes og se på det her mennesket som ser ut som at ho ska lette fra bussetet kvært øyeblikk. E jo klin umulig å la vær! Det gikk så langt at æ nærmest blei settanes med haka ned på knean, og måtte fysisk dytte den opp da jenta keik på mæ. Kasta blikket fort ut av vinduet og lot som ingenting. Så da satt æ der og lurte på fleire ting... 1) vesste ho at ho blinka så unormalt mye? 2) e det fleir på bussen som stirra på ho? (ikke som æ kunne se, iallefall..) 3) blafre æ like mye med øyan? og 4) kor ofte blinke et menneske per dag?
Det einaste æ kunne finne svaret på va nummer fire. Og svaret e som følger: man blinke 14.000 gang kver dag.
Har en mistanke om at den her jenta har blinka sine 14.000 gang allerede før ho har spist frokost..
fredag, oktober 23
mandag, oktober 19
Den nye høstaktiviteten
Jenatte har vært så elskverdig og gjedd oss en god grunn for å samles kvær mandag klokka åtte. Da sett vi, 10-11 støkka, sammentrøkt i en sofa og småkviskre oss i mellom, flire høgt, kommandere at lyden må slås høger mens vi kose oss med felles middag og "Jakten på kjærligheten". Det blir varmt i stua, vinduan hives opp, maten går unna og tomme fat står på stubordet. Mandagen e den nye favorittdagen! E så koselig at æ trur æ kjem med forslag om å gjøre det tel en tradisjon etter at programmet, som stjerna e med på, e slutt.
I dag har vi vært hos Knut Ivar på multikulturelle Grønland. Vi valsa inn i mørke gate, opp i trede etasje og tok plass i skinnsofaen. I dag fikk vi servert tikka masala med ris og lammekjøtt. Et relativt dårlig utgangspunkt for min del, i og med at æ verken like karri eller lam (etter å ha tilbringt kvær søndag i barndommen med lammekoteletta eller lammelår i ovnen, eller lammefrikasse på plata, må æ sei at lam ikke står på topp 10 lista over favorittkjøtt), men magen va sulten og halsen va tørst, så da va det berre å kaste sæ over karri og lam. Må sei at æ blei positivt overraska, det gikk ned uten grimasa og styggsnakk (som "æææsj, pappa æ like ikke detta, æææsj" (igjen telbake i barndommen klokka to på en søndag) om maten. Syns Knut Ivar hadde gjort et fantastisk jobb med å tilberede og lage maten! 10 stjerners!. Nesten så æ sende ei michelin stjerna tel han!
Men det e fortsatt nåkka med den karrien og det lammet.. Smaken passe ikke heilt i min munn, som onkelungen tel John, på seks år, så ærlig fortelte foreldran. Og det har ingenting med matlaginga tel Knut! "Det er ikke deg, det er meg", vil æ heller sei. E munnen min som kræsje med enkelte smaka, kresen som æ e. Men som sagt; terningkast 6 tel Knut!
Neste gang ska vi spise lapskaus. Nåkka som i grunn e like spennanes i smaken som ihjelkokt fisk med overkokt potet og grønnsaker som har kokt ei halvtima for lenge, med ei skjei smelta smør over. Ikke spesielt å skryte over, men likavel en opplevelse. Og æ glede mæ!
I dag har vi vært hos Knut Ivar på multikulturelle Grønland. Vi valsa inn i mørke gate, opp i trede etasje og tok plass i skinnsofaen. I dag fikk vi servert tikka masala med ris og lammekjøtt. Et relativt dårlig utgangspunkt for min del, i og med at æ verken like karri eller lam (etter å ha tilbringt kvær søndag i barndommen med lammekoteletta eller lammelår i ovnen, eller lammefrikasse på plata, må æ sei at lam ikke står på topp 10 lista over favorittkjøtt), men magen va sulten og halsen va tørst, så da va det berre å kaste sæ over karri og lam. Må sei at æ blei positivt overraska, det gikk ned uten grimasa og styggsnakk (som "æææsj, pappa æ like ikke detta, æææsj" (igjen telbake i barndommen klokka to på en søndag) om maten. Syns Knut Ivar hadde gjort et fantastisk jobb med å tilberede og lage maten! 10 stjerners!. Nesten så æ sende ei michelin stjerna tel han!
Men det e fortsatt nåkka med den karrien og det lammet.. Smaken passe ikke heilt i min munn, som onkelungen tel John, på seks år, så ærlig fortelte foreldran. Og det har ingenting med matlaginga tel Knut! "Det er ikke deg, det er meg", vil æ heller sei. E munnen min som kræsje med enkelte smaka, kresen som æ e. Men som sagt; terningkast 6 tel Knut!
Neste gang ska vi spise lapskaus. Nåkka som i grunn e like spennanes i smaken som ihjelkokt fisk med overkokt potet og grønnsaker som har kokt ei halvtima for lenge, med ei skjei smelta smør over. Ikke spesielt å skryte over, men likavel en opplevelse. Og æ glede mæ!
lørdag, oktober 3
Mamma, æ har et julegaveønske..
.. og det e "Tusen fine turer og èn trist" av ho Cecilie Skog.
Ho skriv om ektemannen og hanes alle små og store ekspedisjona, om at han fridde tel ho på Nordpolen og om ulykka som skjedde på K2 da han blei tatt av et snyskred.
For et fint par med en sånn tragisk skjebne..
Ønske, ønske, ønske mæ den!
Ho skriv om ektemannen og hanes alle små og store ekspedisjona, om at han fridde tel ho på Nordpolen og om ulykka som skjedde på K2 da han blei tatt av et snyskred.
For et fint par med en sånn tragisk skjebne..
Ønske, ønske, ønske mæ den!
mandag, september 28
HOST!
Ofte hørt: host host host, kremt, host, host, HOST!!!!
Ofte sett: hostende i albuen (som man har lært etter å ha studert svineinfluensa-brosjyren)
En gang sett: hostende i albuen OG holde seg for den ene lungen
Altså, det her hoste-marerittet tar liksom ingen ende. Det går fra verre tel ennu verre, og e redd for at det snart bir så ille at det blir verst. Har hosta sia juni nu, grovt regna 90 lange daga og netter. Takket være Cosylan har æ overlevd hostekulen som kjem trillanes som ei snor på natta, og takket være dyp søvn har vel John hadd en fin dag etter de verste bråkate nettern æ har hatt.
Det som gjør at hoste-marerittet går fra verre tel ennu verre e at den kjære, kjære lungelegen har ei så djævelsk lang kø på heile 6 måneda. Så vess han meine æ ska gå tel mars og hoste like mye som æ gjør nu, så kan æ glimte tel i bikinisesongen neste år med brae magemuskla. Nåkka som ikke hadde vært å forakte, i grunn.
Og det som gjør at hoste-marerittet går fra ennu verre tel verst e at den eine lungen bynne å kjenne tre måneders påkjenning. Trur mårra den dag ska æ slå på tråden tel doktorlegen og kreve å få komme inn en anna plass der de ikke har et halvt års ventetid.. før æ bir gaaaaaaaaal!!
Ofte sett: hostende i albuen (som man har lært etter å ha studert svineinfluensa-brosjyren)
En gang sett: hostende i albuen OG holde seg for den ene lungen
Altså, det her hoste-marerittet tar liksom ingen ende. Det går fra verre tel ennu verre, og e redd for at det snart bir så ille at det blir verst. Har hosta sia juni nu, grovt regna 90 lange daga og netter. Takket være Cosylan har æ overlevd hostekulen som kjem trillanes som ei snor på natta, og takket være dyp søvn har vel John hadd en fin dag etter de verste bråkate nettern æ har hatt.
Det som gjør at hoste-marerittet går fra verre tel ennu verre e at den kjære, kjære lungelegen har ei så djævelsk lang kø på heile 6 måneda. Så vess han meine æ ska gå tel mars og hoste like mye som æ gjør nu, så kan æ glimte tel i bikinisesongen neste år med brae magemuskla. Nåkka som ikke hadde vært å forakte, i grunn.
Og det som gjør at hoste-marerittet går fra ennu verre tel verst e at den eine lungen bynne å kjenne tre måneders påkjenning. Trur mårra den dag ska æ slå på tråden tel doktorlegen og kreve å få komme inn en anna plass der de ikke har et halvt års ventetid.. før æ bir gaaaaaaaaal!!
fredag, september 25
Hastverk
Æ e ikke kjent for å være den mest presise person. Kommer gjerne fem,t, femten minutt forsinka, uten at æ meine å være for sein, men på veien e det berre så mye som ska og absolutt må gjøres før æ kjem mæ avgårde. Veit ikke om æ e arvelig belasta eller miljøskada, vanskelig å vette..
Vel, nu e æ åsså i hastverk.. også skriv ho blogg, tenke du.. Ja, det e berre en av de tingan æ MÅ gjøre før æ gjør de neste på lista. Æ e så heldig at æ faktisk får besøk i dag, så da kjenne æ ikke heilt det store rushet at æ må bli ferdig det og det klokkeslettet, for æ har jo heile kvelden på mæ. Men ska æ bi ferdig før vi forsvinn ut i natta (ja, vi ska ha jentekveld altså), så må æ vel forte, forte, forte mæ.
Har store plana om å tørke støv av stubordet før gjestan kjem, rydde bort maten på kjøkkenet, sette fram ost og kjeks på det støvfrie bordet, sminka mæ ferdig, fiksa håret, dobbeltsjekke hår og sminke, lakke neglan, kle på tynnstrømpebuksa (som jo kan tære på et tynnslitt sinne om det ikke går raskt og smertefritt), hente fram glass tel gjestan... og lista e sikkert lengre om æ berre hadde hatt tid å tenke gjennom alt æ ska gjøre..
Søøørn, nu ringe det på døra.... alt må altså gjøres på de 20 sekundan det tar før gjestan kjem inn døra..
Vel, nu e æ åsså i hastverk.. også skriv ho blogg, tenke du.. Ja, det e berre en av de tingan æ MÅ gjøre før æ gjør de neste på lista. Æ e så heldig at æ faktisk får besøk i dag, så da kjenne æ ikke heilt det store rushet at æ må bli ferdig det og det klokkeslettet, for æ har jo heile kvelden på mæ. Men ska æ bi ferdig før vi forsvinn ut i natta (ja, vi ska ha jentekveld altså), så må æ vel forte, forte, forte mæ.
Har store plana om å tørke støv av stubordet før gjestan kjem, rydde bort maten på kjøkkenet, sette fram ost og kjeks på det støvfrie bordet, sminka mæ ferdig, fiksa håret, dobbeltsjekke hår og sminke, lakke neglan, kle på tynnstrømpebuksa (som jo kan tære på et tynnslitt sinne om det ikke går raskt og smertefritt), hente fram glass tel gjestan... og lista e sikkert lengre om æ berre hadde hatt tid å tenke gjennom alt æ ska gjøre..
Søøørn, nu ringe det på døra.... alt må altså gjøres på de 20 sekundan det tar før gjestan kjem inn døra..
mandag, september 14
11 meter med feil!
Et års skolegang føre med sæ et uvisst antall utskrevne skriveblokke, og et ukjent antall skrivefeil som må rettes opp..
Her e resultatet av et halvt års skolegang og skrivefeil som må rettes:
Ved nærmere undersøkelse vise det sæ at æ altså har skrevet 11 meter med feil!!
... en plass der livet smile og sola skinn sjøll om himmelen e grå..
e mi lille bobla...
Daga har gådd, ja tel og med uke har snegla sæ forbi sia den siste lørdagen i august da bestefar døde. E rart å være i Oslo når heile prosessen har foregådd heime, og som nok enda foregår der oppe.. Da æ satte mæ på flyet tel hovedstaden igjen etter begravelsen, va det som æ gikk inn i bobla mi igjen (den som æ levde i da æ fikk telefonen fra pappa tel æ og Daniel stod heime på flyplassen og venta på bagasjen), og her befinn æ mæ enda. Klare ikke heilt å tenke at han e borte, at han ikke e der når æ kjem heim. Møte vel sjokket nok en gang når æ kjem heim, en gang.. kanskje ikke før jul.
Virkeligheta bit tak i mæ av og tel, og æ ramle inn i den og forstår at han ikke e på Liland, men på Evenes sammens med sin kjærlighet, inntil æ plutselig dett telbake i bobla mi, og trur at livet e som normalt og alt går som vanlig heime i nord. Inntil virkeligheta slår hardt på nytt... håpe i grunn at virkeligheta slår mæ oftar og oftar, sånn at æ kanskje ikke møte det store sjokket når æ lande på flyplassen og kjem heim.
Har tenkt mye på mine kjære søskebarn i den siste tida, og kor urettferdig livet har behandla dem.. Og tenkt på kor heldig æ har vært som har hatt bestefaren min i 25 fantastiske, lange år, mens de berre fikk ha si lillsesøster i fantastiske, men små 17 år. Sorg kan ikke måles, men andre omstendigheta gjør at sorgen kan være lettar å bære etterkvært. Ting blir satt litt i perspektiv. Mine tanka har virkelig gått tel de to som sett igjen med en sorg, som æ trur, treng ei livslang bearbeiding, og kanskje ikke da e de kommet over sjokket over at søstra e borte. Sku ønske de oppleve den bobla som æ oppleve. Der livet e lett å leve og sola skinn sjøll om himmelen e grå. Tankan e på ting som ikke treng store omtanken, en spade e en spade og støvet på stubordet irritere nok tel at man gidd å tørke det bort.. Sånne små ting.
Som nu; skolebøkern har logge nok lenge på kjøkkenbordet tel at samvittigheta mi bynne å bi litt dårlig, og æ faktisk velge å gjøre nåkka med det.. Så nu kjære statistikkbøker, kor enn grusomt kejdelige dåkker e, ska dåkker få en omgang med markeringstusjen min!
Daga har gådd, ja tel og med uke har snegla sæ forbi sia den siste lørdagen i august da bestefar døde. E rart å være i Oslo når heile prosessen har foregådd heime, og som nok enda foregår der oppe.. Da æ satte mæ på flyet tel hovedstaden igjen etter begravelsen, va det som æ gikk inn i bobla mi igjen (den som æ levde i da æ fikk telefonen fra pappa tel æ og Daniel stod heime på flyplassen og venta på bagasjen), og her befinn æ mæ enda. Klare ikke heilt å tenke at han e borte, at han ikke e der når æ kjem heim. Møte vel sjokket nok en gang når æ kjem heim, en gang.. kanskje ikke før jul.
Virkeligheta bit tak i mæ av og tel, og æ ramle inn i den og forstår at han ikke e på Liland, men på Evenes sammens med sin kjærlighet, inntil æ plutselig dett telbake i bobla mi, og trur at livet e som normalt og alt går som vanlig heime i nord. Inntil virkeligheta slår hardt på nytt... håpe i grunn at virkeligheta slår mæ oftar og oftar, sånn at æ kanskje ikke møte det store sjokket når æ lande på flyplassen og kjem heim.
Har tenkt mye på mine kjære søskebarn i den siste tida, og kor urettferdig livet har behandla dem.. Og tenkt på kor heldig æ har vært som har hatt bestefaren min i 25 fantastiske, lange år, mens de berre fikk ha si lillsesøster i fantastiske, men små 17 år. Sorg kan ikke måles, men andre omstendigheta gjør at sorgen kan være lettar å bære etterkvært. Ting blir satt litt i perspektiv. Mine tanka har virkelig gått tel de to som sett igjen med en sorg, som æ trur, treng ei livslang bearbeiding, og kanskje ikke da e de kommet over sjokket over at søstra e borte. Sku ønske de oppleve den bobla som æ oppleve. Der livet e lett å leve og sola skinn sjøll om himmelen e grå. Tankan e på ting som ikke treng store omtanken, en spade e en spade og støvet på stubordet irritere nok tel at man gidd å tørke det bort.. Sånne små ting.
Som nu; skolebøkern har logge nok lenge på kjøkkenbordet tel at samvittigheta mi bynne å bi litt dårlig, og æ faktisk velge å gjøre nåkka med det.. Så nu kjære statistikkbøker, kor enn grusomt kejdelige dåkker e, ska dåkker få en omgang med markeringstusjen min!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
