"Toget rullet ut av perongen, og han visste at de der hjemme kom til å bli bekymret da han ikke kom hjem til avtalt tid. Kaffekoppen og brødskiva på kefeen hadde gjort at han ikke rakk toget som han skulle ta. Han travet gatelangs i Oslo på jakt etter et hotellrom, men ingen av dem hadde noe ledig. Det var visst noe idrettsarrangement på Bislet.. På det siste hotellet sa resepsjonisten at han burde prøve Østbanehallen. De hadde et hus som de brukte å leie ut sengeplasser i. Fem kroner kostet det, og han betalte velvillig. For hva var vel fem kroner mot å ligge i en av hovestadens gater, tenkte han mens han mottok sengeteppe, pute og laken. Pengene hadde han tjent ved å jobbe som tømmerhogger.
Da han gikk av toget i Narvik fraktet bussen han til Boltåsen, der han gikk av. En stor gjeng ungdommer hadde samlet seg på skolen, og da de så han komme gående opp etter veien ropte de på han og ba han komme innom skolegården. Han hadde ikke lyst, ville bare hjem til sine. Men ropene ble så mange at han stoppet på skolen for en liten oppdatering av nytt som hadde funnet sted siden sist han var hjemme. En av vennene hans tok sekken hans og kastet den under sengen som stod inne i skolen. Han skjønte hintet, men måtte hjem. Akkurat da han skulle ta fatt på veien hjem, kjente han to hender som klep han i siden. Med det samme ble han irritert, men da han snudde seg så han inn i øynene på jenta som han hadde hatt et godt øye til lenge. "Elfrida", sa han og smilte. Han visste at hun følte det samme som han, og fikk det bekreftet nok en gang da hun gikk sammen med han hjemover. Elfrida og broren Olaf delte på fjøsstellet, og akkurat denne dagen var det hennes tur å melke kyrne og ta fjøset. Irritert snudde hun seg og uttrykte sin frustrasjon over at broren ikke kunne hjelpe henne. Han tilbød seg å hjelpe henne da de kom frem.
Da tiden var kommet for å dra tilbake til tømmerhogstjobben i Oslo, fulgte Elfrida han til bussen. "Ikke forlat meg", sa hun. Han forstod ikke hva hun mente og valgte å overse ordene hennes. I det samme øyeblikket kom en av bygdas gutter sammen med fire fra Salangen. Han visste at denne gutten også likte Elfrida. Han forberedte seg på slosskamp, men ble overrasket da hun trådte frem og sa til denne gutten at han skulle snu og aldri komme tilbake. Hånda hennes traff kinnet til gutten og understrekte ordene. Da de gikk videre til bussen sa Elfrida på nytt "gå ikke fra meg". Da skjønte han hva hun mente. Men han måtte reise på arbeidet, og hun måtte bli igjen.
Da han kom tilbake fra hovedstaden gikk han aldri fra henne igjen."
Det e fint å sitte på kjøkkenet hos bestefar og bestemor og høre han fortelle fra sine unge dager, og hvordan han og bestemor ble sammen. En egen nostalgisk stemning gjør at man blir litt sentimental og tenker på hvordan deres ungdomstid har vært. Heldigvis er bestefar verdens flinkeste til å fortelle..
torsdag, juli 29
søndag, juli 25
Etter regn kjem bestandig sola
... akkurat som denna evigvaranes bloggtørken!
Det boble i magen og krible i fingran - æ trur æ e på tur telbake i bloggtilværelsen!
Kalendermånedan e blitt bladd over både to og tre, kanskje fire ganga sia æ skreiv mitt siste innlegg, og man kan trygt si at det e mye som har skjedd sia den dagen i april æ ga liv fra mæ her inne. En liten oppdatering kan jo kanskje være på sin plass. Den største og mest betydningsfulle forandringa e at æ e gått fra å være en hardtarbeidende student som satt langt inne i masteroppgaven tel å bi en ferdigutdanna logoped MED jobb! Så dagan utover høsten blir fylt med unga som ikke kan si r og s, kanskje nån som stamme og etablering av språkgruppe rundt omkring i forskjellige barnehaga. Æ kan ikke sei anna enn at det fryde mitt hjerte å kunne ta fatt på en så spennanes oppgave! Æ telle dagan ned tel æ ska ta t-bane fire tel Karlsrud og gå inn døra tel min nye jobb, og i dag, søndag, e det akkurat ei uka tel æ ligg i senga mi og kjenne kriblingen i magen og håpe på at vekkerklokka ska fungere fint klokka syv neste dag. Har hatt fri sia 1. juni, så det bynne jo å bi nån uke med lange mårrana, seine kvelda og frihet tel å fylle dagan med alt æ berre kunne ønska. Ska bi fint å kunne få rutina i kverdagen, sjøll om æ e glad i den friheta ferien gjer. Men kanskje æ bir å verdsette fridagan mine ennu meir nu når æ ska jobbe enn når alle dagan i prinsippet kunne være en fridag..?
Sommarferien blir i skrivanes stund tilbringt i nord-Norge, der man virkelig leve livet i slow-motion. Like å kunne ligge på sofaen med et kryssord i hendern, gå på fjellet akkurat når man måtte ønske og at man kan kjøre bil dit man ska. Det evige jaget etter å rekke en buss eller en trikk finnes ikke her nord, her gjør man ting akkurat når man gjør det. Enkel og grei filosofi! Trur nok ikke det hadde passa for alle sjela, men for de som e vant med det og for de som e lett tilpasningsdyktig kan nok klare å leve sånt uten store problem! Sommerens høydepunkt i bygda nærme sæ, og æ kan nok tenke mæ at alle hjerta glede sæ tel startskuddet går for Markomeannu! I år e man blitt en del av staben, og ansvarsfølelsen e sterkar enn ka den nån gang har vært. E fint, det også! :)
De siste dagan med midnattsol glir sakte over i mørkare og mørkare kvelda her nord, og gradestokken vise 10 kalde grader. Men så lenge det ikke regne så e de fleste glad. For e det en ting man lære sæ å sette pris på (iallefall etter denna sommarn), så e det den blåe himmeln og de etterlengta solstrålan som en sjeldent gang vise sæ. Ska ta med mæ den følelsen når æ sett mine bein på Oslo-jorda, og sette pris på sola når den e der og glede mæ over regnet for æ veit at etter regn kjem bestandig sola igjen.
En ny dag vente, og kanskje det bir en ny dag med blogginnlegg :)
Det boble i magen og krible i fingran - æ trur æ e på tur telbake i bloggtilværelsen!
Kalendermånedan e blitt bladd over både to og tre, kanskje fire ganga sia æ skreiv mitt siste innlegg, og man kan trygt si at det e mye som har skjedd sia den dagen i april æ ga liv fra mæ her inne. En liten oppdatering kan jo kanskje være på sin plass. Den største og mest betydningsfulle forandringa e at æ e gått fra å være en hardtarbeidende student som satt langt inne i masteroppgaven tel å bi en ferdigutdanna logoped MED jobb! Så dagan utover høsten blir fylt med unga som ikke kan si r og s, kanskje nån som stamme og etablering av språkgruppe rundt omkring i forskjellige barnehaga. Æ kan ikke sei anna enn at det fryde mitt hjerte å kunne ta fatt på en så spennanes oppgave! Æ telle dagan ned tel æ ska ta t-bane fire tel Karlsrud og gå inn døra tel min nye jobb, og i dag, søndag, e det akkurat ei uka tel æ ligg i senga mi og kjenne kriblingen i magen og håpe på at vekkerklokka ska fungere fint klokka syv neste dag. Har hatt fri sia 1. juni, så det bynne jo å bi nån uke med lange mårrana, seine kvelda og frihet tel å fylle dagan med alt æ berre kunne ønska. Ska bi fint å kunne få rutina i kverdagen, sjøll om æ e glad i den friheta ferien gjer. Men kanskje æ bir å verdsette fridagan mine ennu meir nu når æ ska jobbe enn når alle dagan i prinsippet kunne være en fridag..?
Sommarferien blir i skrivanes stund tilbringt i nord-Norge, der man virkelig leve livet i slow-motion. Like å kunne ligge på sofaen med et kryssord i hendern, gå på fjellet akkurat når man måtte ønske og at man kan kjøre bil dit man ska. Det evige jaget etter å rekke en buss eller en trikk finnes ikke her nord, her gjør man ting akkurat når man gjør det. Enkel og grei filosofi! Trur nok ikke det hadde passa for alle sjela, men for de som e vant med det og for de som e lett tilpasningsdyktig kan nok klare å leve sånt uten store problem! Sommerens høydepunkt i bygda nærme sæ, og æ kan nok tenke mæ at alle hjerta glede sæ tel startskuddet går for Markomeannu! I år e man blitt en del av staben, og ansvarsfølelsen e sterkar enn ka den nån gang har vært. E fint, det også! :)
De siste dagan med midnattsol glir sakte over i mørkare og mørkare kvelda her nord, og gradestokken vise 10 kalde grader. Men så lenge det ikke regne så e de fleste glad. For e det en ting man lære sæ å sette pris på (iallefall etter denna sommarn), så e det den blåe himmeln og de etterlengta solstrålan som en sjeldent gang vise sæ. Ska ta med mæ den følelsen når æ sett mine bein på Oslo-jorda, og sette pris på sola når den e der og glede mæ over regnet for æ veit at etter regn kjem bestandig sola igjen.
En ny dag vente, og kanskje det bir en ny dag med blogginnlegg :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
