Santa Monica Beach - again!

Snart sparke TV2 sommarn i gang.
Demmes årlige tradisjon rulle bokstavelig talt over skjermen igjen, når den kjekke TC, kule Cory og Chris, Victor the chief, ungspjælingen Bobby og resten av gjengen i PACIFIC BLUE hiv sæ på sykkelen og jage skurkan, slåss litt og returnere tel politistiasjonen som de heltan de e!!!

Anneli og Elena, berre så dåkker veit det - æ e Cory! (ja ja, greit, Elena. Du kan åsså være Cory sia det ikke e fleire å velge mellom.. :) )

Pissredd!!!

BANK BANK BANK BANK BANK BANK BANK BANK BANK BANK BANK!!!!
Æ kjenne hjertet mitt banke så hardt at det vises uttapå t-skjorta, og æ e sikker på at det kjem ut kvært øyeblikk! Æ e varm, nærme mæ kokepunktet, men kan ikke forlate min trygge plass under pleddet der æ kan beskytte mæ mot alt det onde som foregår på tv'en! Æ har altså sett verdens verste, eklaste, mest grusomme, herligaste, skumlaste skrekkfilm! Den e så skummel at æ måtte sette papir posen med bolla oppå coveret sånn at æ sku sleppe å se den i øyekroken. Æ har sotte i 2 tima i heilspenning, med knytta neva, hjertebank og gjømt under pleddet sånn at æ ser en bit av høyre øvre hjørne. Tel tross for den lille fliken æ ser så e æ pissredd, har mest løst å sove, men samtidig ikke, for da veit æ at æ kjem tel å drømme om de eklingan på filmen. Og det vil æ overhodet ikke! Da frøkte æ for at æ går i koma på grunn av sjokk og redsel!! E altså nødd å se heile filmen ferdig for å se korsn det ende, men dessverre endte ikke filmen så godt som æ sku ønske.. den berre fortsatte å være ekkelt, men en åpen slutt der man veit at alt det onde berre fortsette. Nu står tv'en på og æ prøve å glømme filmen, men veit den ligg i bakhodet og berre vente på at æ ska være aleina sånn at den kan skremme mæ atter en gang.. og atter en gang.. og atter en gang.. Det e opprinnelig en grunn tel at æ hate skrekkfilma, eller thriller filma, som den her filmen va. Æ kan jo ikke leve aleina de første uken eller månedan etter å ha overlevd en sånn skummel film som de i dag. Men så glømme æ dissan tankan og æ trur sjøll at æ e tøff nok tel å håndtere en skummel film. Inntel æ har sotte filmen inn i dvd-spellarn trur æ fortsatt på dissan tankan, men i det øyeblikket æ har sotte mæ ned i sofan innser æ at æ like pysat og pinglat som sist skrekk film..

Nu skal æ se litt meir på tv'en før æ dræg med mæ john på badet, og vi slår av lysan samtidig, før æ tel slutt regelrett hoppe opp i senga og legg mæ innerst i senga.. Måtte større makte være med mæ også håpe vi på at det ikke blir vist nåkka skrekkfilma på tv'en i kveld. Heldigvis har vi forholdsvis mange kanala...

Hello Bolivia

Siste nytt: Æ har fådd mæ en boliviansk venn!

På en meget, meget utradisjonell måte! Æ, John og Anja vandra gatelangs på Karl Johan på lørdags ettermiddag da vi plutselig stoppa hos en gateselger og så på smykka, armband og andre dingeldang som han hadde på et lite pledd på brosteinan. Vi kom i snakk med han, John kjøpte et smykke og vi trødde videre. Neste dag, altså på selveste 17. mai, kom vi gåaness samma gata, og forbi samme fyren. Han kjente oss igjen, og plutselig va det gjort: han hadde fådd mail adressa tel John og sku ta kontakt neste gang han va i Oslo. Vi sku vesst dele musikk..

Når æ sett her, en dag etter hendelsen tenke æ: Woæ!! Litt skeptisk, litt redd, men litt nysgjerrig også.

Kjipt, men ok..

Etter et par daga med et intenst eksamensstress, kan æ nok en gang innta verden med alt den har å by på. Denna gangen med et litt tønger hjerte enn sist gang eksamen kasta sæ over mæ, og med den bevissthet at æ bir å sette i samme gymsal, med samme nerva, tel høsten igjen. Det vesste æ allerede da æ leverte inn eksamensoppgaven, for et bedre skrevet eventyr ska man lengre enn Asbjørnsen og Moe si tid for å finne. Eller, det va ikke det at æ ikke kunne alt æ sku kunne, æ klarte å skrive oppgaven heilt på sia av ka den egentlig va ute etter. Æ lirte ut av mæ det æ kunne for å få mi vinkling tel å passe tel det æ trudde oppgaveteksten va ute etter, men endte langt utpå et jorda på ei øde strekning en plass på E6. Èn ting hadde vært om æ ikke kunne det oppgaven spurte etter, men saken e at æ kunne alt som egentlig sku skrives, og det e nesten verre. Berre tanken på å måtte gjennomgå samme type stress tel høsten igjen, eller gu forby, tel neste vår, gjør mæ ennu meir stressa. Etter et par små tåra har æ innsedd at æ må godta at skipet har sunket og æ sett igjen i en liten gummibåt og håpe at konte-eksamen kan redde mæ. Men etter fleire tåra har æ forsona mæ med det, og overbevise mæ at det kjem tel å gå bra når æ ska konte. Æ har forberedd mæ på stryk, for da bir æ ikke så skuffa når resultatet kjem og det æ frøkta aller mest står som karakter. Æ e vel det man kan kalle optimist som har innsedd at å være pessimist av og tel kan redde dæ fra å oppdage at verden ikke bestandig e full av positive ting.. Men tross all denna elendigheta har æ skjønt at å smile og se lyst på livet e det einaste æ kan gjøre. Gjort e gjort og skrevet e skrevet, enkelt og greit. Æ leve livet, med en ørliten bitter ettersmak, men sånn får det være for ei stund. Det går greit, faktisk. :)

I mårra skal æ leve livet med en kaffelatte i handa, traske rundt i byen lamme mamma, se når John spring Holmenkollen stafetten, håpe på solskinn, vente på ei melding fra Anneli og ellers nyte at eksamensstresset e over for ei stund :)

På en søndag..

Følgende finn sted i Sofienberggata 49, i ei leilighet uten gardina i tredje etasje:
Carina heng i vinduet, svært nysgjerrig på det dramaet som befinn sæ i gata ved sia av og håpe at det e nok sol ute tel at vinduan reflektere lyset, og ikke ho som e klistra i vinduskarmen.

Gutt og jente sett på muren
Gutt støtte hodet med albuan
Jente veive og peike i lufta
Gutt sønk sammen, kvile hodet ennu meir
Jente tar av sæ solbrillan og tørke tåran
Gutt ser på ho
Jente snur sæ bort
Gutt snur sæ åsså bort

Gutt sir nåkka
Jente snur sæ og tørke fleire tåra
Gutt sett sæ opp
Jente støtte hode i albuan

Carina må gå og sette på en vask med klær
Spring telbake tel sin faste vaktpost

Gutt og jente klemme kværandre
Gutt og jente går bort

Mon tro ka natta har ført med sæ?

Carina smile og e glad for at det tydeligvis løyste sæ for de to. Ho snur sæ og ser ned på bøker, papira, penne og innser at eksamen va glømt for ei lita stund..

Return of the jacket!

En plass ute i verden går en ny lykkelig eier av verdens beste skinnjakke! Med en anelse at ho har gjort et lovbrudd, og forhåpentligvis, men neppe, ei samvittighet som e svart. I de seine nattetime bei gjerninga gjort, raskt og fort. Ho har strukke ut armen, henta jakken som lå på sofaen, lurt den forbi oss som sett på sofan og tadd beinan fatt og forsvunnet fra åstedet. Og igjen sett en ulykkelig sjel, irritert og sur og ønske den personen tel å reise dit peppern gror og aldri komme telbake. Å miste favorittingen sin e som å miste en nær venn, det e sorg! Og æ kjenne at æ bir skikkelig lei mæ når æ tenke på jakka.. Mens æ samtidig tenke at det berre e dumt å tenke sånne tanka, for det e jo berre ei jakka. Man kan kjøpe ny! Men.. det e MI jakka!
John va verdens beste da han tok mæ med tel byen og kjøpte ny skinnjakka tel mæ i går. Så fantastisk snilt gjort! Æ for heim med den nye jakka i posen, har hengt den pent og pyntelig på knaggen, kaste nån blikk på den, tar litt på den, prøve å bli kjent meed den. Kan tenke mæ når den verste sorgen har lagt sæ kan æ bynne å bruke den nye jakka.
Skal prøve lykken igjen i dag; gå bort tel uteplassen og høre om de har fådd inn ei svart skinnjakka, sjøll om æ veit at svaret bir "nei, dessverre", og æ innser at æ må fortsette jakta på skinnjakka. Det høres jo heilt sykt ut, æ veit! Men æ har nån kjennetegn på jakka som æ neppe trur andre har, og ser æ den så ska røske jakka av og be personen å reise langt, langt, langt bort!
Mission: return of the jacket, har begynt!