fredag, oktober 23

En observasjon på bussen..

Følgende finn sted på buss 31 en sein torsdagskveld i oktober:
Æe på tur heim fra jobben, etter en dag som har vart litt for lenge, etter min smak. Heller sku æ ønske at æ kunne være lamme mamman og pappaen min som endelig e kommet på besøk, men dagen inneholdt både skole og jobb tel nærmar midtnatt. Når dagen nærme sæ slutten tar æ bussen heim.. Der, rett framfor mæ, sett ei jenta og snakke i telefonen. Ikke uvanlig, akkurat, i dissan mobile dagan. Men det som va meget oppsiktsvekkanes med den her jenta va at ho blinka heile tida. Og da meines HEILE tida! Øyanlokkan blafra verre enn et blad i orkan. Selvfølgelig blir man settanes og se på det her mennesket som ser ut som at ho ska lette fra bussetet kvært øyeblikk. E jo klin umulig å la vær! Det gikk så langt at æ nærmest blei settanes med haka ned på knean, og måtte fysisk dytte den opp da jenta keik på mæ. Kasta blikket fort ut av vinduet og lot som ingenting. Så da satt æ der og lurte på fleire ting... 1) vesste ho at ho blinka så unormalt mye? 2) e det fleir på bussen som stirra på ho? (ikke som æ kunne se, iallefall..) 3) blafre æ like mye med øyan? og 4) kor ofte blinke et menneske per dag?

Det einaste æ kunne finne svaret på va nummer fire. Og svaret e som følger: man blinke 14.000 gang kver dag.

Har en mistanke om at den her jenta har blinka sine 14.000 gang allerede før ho har spist frokost..

mandag, oktober 19

Den nye høstaktiviteten

Jenatte har vært så elskverdig og gjedd oss en god grunn for å samles kvær mandag klokka åtte. Da sett vi, 10-11 støkka, sammentrøkt i en sofa og småkviskre oss i mellom, flire høgt, kommandere at lyden må slås høger mens vi kose oss med felles middag og "Jakten på kjærligheten". Det blir varmt i stua, vinduan hives opp, maten går unna og tomme fat står på stubordet. Mandagen e den nye favorittdagen! E så koselig at æ trur æ kjem med forslag om å gjøre det tel en tradisjon etter at programmet, som stjerna e med på, e slutt.

I dag har vi vært hos Knut Ivar på multikulturelle Grønland. Vi valsa inn i mørke gate, opp i trede etasje og tok plass i skinnsofaen. I dag fikk vi servert tikka masala med ris og lammekjøtt. Et relativt dårlig utgangspunkt for min del, i og med at æ verken like karri eller lam (etter å ha tilbringt kvær søndag i barndommen med lammekoteletta eller lammelår i ovnen, eller lammefrikasse på plata, må æ sei at lam ikke står på topp 10 lista over favorittkjøtt), men magen va sulten og halsen va tørst, så da va det berre å kaste sæ over karri og lam. Må sei at æ blei positivt overraska, det gikk ned uten grimasa og styggsnakk (som "æææsj, pappa æ like ikke detta, æææsj" (igjen telbake i barndommen klokka to på en søndag) om maten. Syns Knut Ivar hadde gjort et fantastisk jobb med å tilberede og lage maten! 10 stjerners!. Nesten så æ sende ei michelin stjerna tel han!

Men det e fortsatt nåkka med den karrien og det lammet.. Smaken passe ikke heilt i min munn, som onkelungen tel John, på seks år, så ærlig fortelte foreldran. Og det har ingenting med matlaginga tel Knut! "Det er ikke deg, det er meg", vil æ heller sei. E munnen min som kræsje med enkelte smaka, kresen som æ e. Men som sagt; terningkast 6 tel Knut!

Neste gang ska vi spise lapskaus. Nåkka som i grunn e like spennanes i smaken som ihjelkokt fisk med overkokt potet og grønnsaker som har kokt ei halvtima for lenge, med ei skjei smelta smør over. Ikke spesielt å skryte over, men likavel en opplevelse. Og æ glede mæ!

lørdag, oktober 3

Mamma, æ har et julegaveønske..

.. og det e "Tusen fine turer og èn trist" av ho Cecilie Skog.

Ho skriv om ektemannen og hanes alle små og store ekspedisjona, om at han fridde tel ho på Nordpolen og om ulykka som skjedde på K2 da han blei tatt av et snyskred.

For et fint par med en sånn tragisk skjebne..

Ønske, ønske, ønske mæ den!