Følgende finn sted en ukedag på Blindern, klokka nærme sæ halv fire, Carina har sotte heile dagen og skrevve på en oppgave som skal leveres tett opp mot jul og e dermed ganske tung i hauet (nåkka æ ønske å bruke som en unnskyldning for det som snart skal skje..)
Ho går ut fra bibiloteket og mot den strake veien som føre tel t-banen som kan frakte ho trygt heim etter en lang dag. Litt lenger fram ser ho to menneska, ei jenta og en gutt, som kjem mot ho og styre sakte med sikkert mot ho. "Sørn heller" tenke ho og prøve å finne mobiltelefonen i lomma for å late som at det e en svært så viktig telefonsamtale ho må ta, men før ho har fådd fikla telefonen ut av lomma e de to menneskan kommet heilt nært, de stoppe opp og sir følgende:
"Hei, vi e fra Jesu Kristi kirke...."
Telefonen ligg fint i handa, men ho innser at det e for seint å late som at den viktige telefonsamtalen må finne sted akkurat der og da, ho stoppe opp, ser på jenta og sir:
"Ikke interessert, æ e autist.."
Akkurat da skjønne ho ka ho har sagt, ho leite etter det berømte hullet i bakken, men finn det ikke. Så dermed må ho se opp en gang tel og faktisk se på dissan to menneskan som nettopp har utbrøtte "AUTIST??!!???"
"Neeei, æ meine ateist..."
Fort snur ho på hællen, går med raske steg derifra, ser sæ ikke telbake i frykt for korsn syn som ska åpenbare sæ. Men ho tenke at de heilt sikkert står der og humre av latter, hold sæ for magen, nærme sæ vel kneståaness snart og ligg vel på bakken og hell på å daue av latterkrampe om litt.. Sjøll må ho berre smile av flausa og ser nok ganske så dum der ho går og glise for sæ sjøll.
.... men ho ser og høres nok ikke så dum ut som ho gjorde for nettopp 1 minutt sia.
FLAUT!!!
søndag, november 23
fredag, november 21
Kalinka, kalinka, kalinka ka jei..
Det e æ nu ska skrive om, e nåkka æ anser som å være en miljøforurensing som i hovedsak e å finne i bya eller tettsteda, gjerne plassert der mange folk vandre forbi. Nei, det e ikke bila som går på tomgang - sjøll om de skulle hadd sæ en smekk på fingran med en flisat vaier, de også. For nåkka så unødvendig ska du leite lenge etter (sei ho som for tida ikke eie en bil, men ser telbake på ei litt svart samvittighet der synet på tomgang va litt av det meir diffuse slaget enn det standpunktet som står i dag) Og nei, det e heller ikke folk som står og røyke på kvært en gatehjørne, sjøll om det også hadde vært greit og unngådd, sånn at man ikke bir en av de passive røykeran som plutselig sett i sjukehus skjorta og lure på kor det gikk galt (ikke så alvorlig da, men greit sette på spissen for å skape en kontrast og sette ting i perspektiv. Det æ snakke om e alle de forbanna trekkspellmusikantan som klumpe sæ sammen og spelle samme melodien omatt og omatt. og omatt og omatt.. Gje mæ styrke!!! Æ har et par spørsmål tel dissan lykksalige menneskan som står der og glise og trur livet e fullbyrdig med en gang et trekkspell sette i gang!
1) E de døv?? Eventuelt tunghørt?? Høre dem ikke sjøll at det de klimpre høres ut som en dårlig radio med skurr og støy på. Detta e et fenomen som, det samtidig skape avsky i mæ, får mæ tel å nesten beundre dissan, gjerne utenlandske, menneskan (med kraftig nedsatt hørsel) - trur de det høres fint ut?? Håpe virkelig at de e tunghørte.. for demmes egen del!
2) Som en videreføring av spørsmål nummer 1: Har de nån gang sedd og hørt andre instrument?? Skjønne om de bei prakka på et trekkspell og fådd beskjeden "spell, spell, ellers vil du aldri få se mor di igjen" - ett eller anna.. men om de valgte det sjøll, har de hørt andre instrument berre for å sette trekkspellet i perspektiv. Æ meine; alt anna høres bedre enn et trekkspell!
3) Og når de da har bestemt sæ for å spelle det gudsforlatte instrumentet; kan de berre èn sang?? maks to! Det e gjerne "kalinka, kalinka, kalinka ka jei.." Skjønne at de nok e glad i sprit, men "kalinka" som en sang, nei guri mæ!! Tekstforfattarn må ha vært full på nettopp Kalinka, og skreiv nok teksten som en hyllest tel spriten. Kan nok tenke mæ at fylleangsten nådde et klimaks neste dag!
4) E det en trekkspellbande som har sakte men sikkert invadert landet vårres, fra sør tel nord? De står jo på etkvært gatehjørne, og alle ser jo peise lik ut! Æ trur vi må være forsiktig sånn at vi ikke plutselig bir overrumpla med trekkspellbombe og trekkspellspiona - plassert rundt omkring i Norge for å overraske oss med et angrep! Be aware!!
5) Må, æ gjentar, MÅ de presse sæ inn overalt der normale folk ferdes?? Vi tar jo t-ban for en grunn, nemlig for å unngå dissan høylydte skingranesse ulydan! Vi går jo ikke under jorda for ingenting! Har nemlig en fryktinggytaness opplevelse der to nokså glade og happy'e trekkspellmuiskanta erobra t-ban med sin gyselige musikk - og krevde penga av oss uheldige publikum! Uhørt!!
6) Har de sjøllinnsikt, de her trekkspelleran?? Nei!! De ser ikke at folk enten går lange omveia, haste forbi i en fart som med bil ville ha gjedd fartsbor og vel så det, eller gjør nåkka så konkret som å holde sæ for øran når de går forbi.. (Og ka gjør de da, joooda de spelle berre enda høgare og enda fortare!! Et stort irritasjonsmoment som æ kjenne snart bir å skaffe mæ et magesår!)
De står der og smile med koppen sin på bakken, og trur de e guds gave tel menneskeheta! Så feil kan man altså ta..
Nu har æ sett mæ lei av dissan, la mæ sei det mildt; fans trekkspellan og de bestandig så overglade menneskan som står bak dem!! Gje mæ en kniv og æ ska redde Norges land fra å bi meir invadert og influert med dissan småjvælan. æ ska gå ut der og skjære håll i et kvært trekkspell som æ får øye på, flire høgt og fortsette min ferd heilt tel det siste trekkspell har sedd sin dag!
1) E de døv?? Eventuelt tunghørt?? Høre dem ikke sjøll at det de klimpre høres ut som en dårlig radio med skurr og støy på. Detta e et fenomen som, det samtidig skape avsky i mæ, får mæ tel å nesten beundre dissan, gjerne utenlandske, menneskan (med kraftig nedsatt hørsel) - trur de det høres fint ut?? Håpe virkelig at de e tunghørte.. for demmes egen del!
2) Som en videreføring av spørsmål nummer 1: Har de nån gang sedd og hørt andre instrument?? Skjønne om de bei prakka på et trekkspell og fådd beskjeden "spell, spell, ellers vil du aldri få se mor di igjen" - ett eller anna.. men om de valgte det sjøll, har de hørt andre instrument berre for å sette trekkspellet i perspektiv. Æ meine; alt anna høres bedre enn et trekkspell!
3) Og når de da har bestemt sæ for å spelle det gudsforlatte instrumentet; kan de berre èn sang?? maks to! Det e gjerne "kalinka, kalinka, kalinka ka jei.." Skjønne at de nok e glad i sprit, men "kalinka" som en sang, nei guri mæ!! Tekstforfattarn må ha vært full på nettopp Kalinka, og skreiv nok teksten som en hyllest tel spriten. Kan nok tenke mæ at fylleangsten nådde et klimaks neste dag!
4) E det en trekkspellbande som har sakte men sikkert invadert landet vårres, fra sør tel nord? De står jo på etkvært gatehjørne, og alle ser jo peise lik ut! Æ trur vi må være forsiktig sånn at vi ikke plutselig bir overrumpla med trekkspellbombe og trekkspellspiona - plassert rundt omkring i Norge for å overraske oss med et angrep! Be aware!!
5) Må, æ gjentar, MÅ de presse sæ inn overalt der normale folk ferdes?? Vi tar jo t-ban for en grunn, nemlig for å unngå dissan høylydte skingranesse ulydan! Vi går jo ikke under jorda for ingenting! Har nemlig en fryktinggytaness opplevelse der to nokså glade og happy'e trekkspellmuiskanta erobra t-ban med sin gyselige musikk - og krevde penga av oss uheldige publikum! Uhørt!!
6) Har de sjøllinnsikt, de her trekkspelleran?? Nei!! De ser ikke at folk enten går lange omveia, haste forbi i en fart som med bil ville ha gjedd fartsbor og vel så det, eller gjør nåkka så konkret som å holde sæ for øran når de går forbi.. (Og ka gjør de da, joooda de spelle berre enda høgare og enda fortare!! Et stort irritasjonsmoment som æ kjenne snart bir å skaffe mæ et magesår!)
De står der og smile med koppen sin på bakken, og trur de e guds gave tel menneskeheta! Så feil kan man altså ta..
Nu har æ sett mæ lei av dissan, la mæ sei det mildt; fans trekkspellan og de bestandig så overglade menneskan som står bak dem!! Gje mæ en kniv og æ ska redde Norges land fra å bi meir invadert og influert med dissan småjvælan. æ ska gå ut der og skjære håll i et kvært trekkspell som æ får øye på, flire høgt og fortsette min ferd heilt tel det siste trekkspell har sedd sin dag!
onsdag, november 19
Gryyyn!!
I dag ska æ på jobb! Det ska bi herlig å få inn nåkka klinganes gryn i kassa, bynne å bi skrapa forhold. Det e når du må bynne å regen på kver ei krona, finne ut av kor mye penga du kan bruke dag for dag fram tel neste stipend kjem - en dag langt der framme, og du kjøpe det belliaste av alt som e å finne i butikken, at du innser at kanskje, kaaanskje du bør gjøre nåkka for å ikke leve som ei fattiglus! Så æ har tadd ansvar for mæ sjøll, søkt på en jobb og fikk den! Jess!
Så i dag bær det avgårde tel den nye jobben, skal være avlaster for en familie med en unge som har vanska med diverse greier. Håpe det bir artig! Iallefall en fin ting å skrive på CV'en..
og i dag e det 8 daga tel vi får besøk av svigers.
og 26 daga igjen tel æ står på Evenes flyplass! :)
og 11 daga igjen tel første luka i julekalenderen skal åpnes!
Så i dag bær det avgårde tel den nye jobben, skal være avlaster for en familie med en unge som har vanska med diverse greier. Håpe det bir artig! Iallefall en fin ting å skrive på CV'en..
og i dag e det 8 daga tel vi får besøk av svigers.
og 26 daga igjen tel æ står på Evenes flyplass! :)
og 11 daga igjen tel første luka i julekalenderen skal åpnes!
onsdag, november 12
Kanskje i mårra
Åkei, nu har altså bloggtørkne nok en gang kasta sæ over mæ og fortært mæ med hud og hår. Ørkentilværelsen e like tørr som sist gang, og æ håpe nok en gang at den fruktbare oasen ska åpenbare sæ blant ord og tanka, og hente mæ på den berømte kamelen og ta mæ med ut fra sand, sand og atter sand. Kanskje i mårra, kanskje i mårra, tenke æ. Og e fornøyd med det, inntil den neste dagen kjem og æ tenke "kanskje i mårra, kanskje i mårra". Inntil det skjer sett æ her og vente på en redning og fortsett med å ha det lille håpet mitt om mårradagen. For mårradagen har bestandig nåkka godt med sæ, det har æ lært. Omså det berre e håpet som kjem med den, så e det iallefall nåkka. Og det e jo bedre å ha nåkka enn ingenting. I mellatida går dagan raskt forbi og veien mot juleferie, en flyreise heim og julestrømpe bir kortar og kortar, mens æ krydre tilværelsen med de små gode og brae tingan og opplevelsan. Har erfart at det e de små tingan som gjeld. Som det å kunne glede sæ over en liten sms fra kjente og kjære eller et ledig sete på t-ban når beinan ikke klare å bære mæ oppe lenger, eller det å overraske nån med nåkka æ veit de kjem tel å bi glad for.. Berre det gjør livet verd å leve!
Det som glede hjertet mitt i et litt lenger framtidsretta perspektiv e blant anna å komme heim tel jul. ikke det at æ ikke trives her nede, for det gjør æ jo. Men det ska bi herlig å kunne våkna opp i mi gamle seng, kike ut av vinduet og ikke se en einaste bil som haste avgårde, tute og stresse. Det ska bi fint å kunne hente posten (om den overhodet e kommet da..) og lese den traurige lokalavisa, subbe telbake inn i det ovnsoppvarma huset, krype i lenestolen og spise mamma-brød og speide utover landskapet. Det ska bi fint å sleppe en full og illeluktende t-banevogn, en stressa Karl Johans gate. Det ska bi fint å sleppe å se alle de triste skjebnan det finnes her, for det kan virkelig gå inn i hjerterota på en og gjøre nåkka med et nordlanshjerte som ikke e vant med å se verre ting enn at nån dett og slår sæ på glarholka, reise sæ opp og halte videre. Det e vel når man kjem bort fra heime at man virkelig klare å se alt det som e bra med heimeplassen. Man treng vel et perspektiv på ting for å kunne sammenligne og oppdage at det man allerede har e fantastisk..
Men nu ska æ avslutte, og tenke at "kanskje i mårra, kanskje i mårra" kjem kamelkaravanen forbi og plukke mæ opp her æ sett og haike. Kanskje tar de mæ på - kanskje i mårra..
Det som glede hjertet mitt i et litt lenger framtidsretta perspektiv e blant anna å komme heim tel jul. ikke det at æ ikke trives her nede, for det gjør æ jo. Men det ska bi herlig å kunne våkna opp i mi gamle seng, kike ut av vinduet og ikke se en einaste bil som haste avgårde, tute og stresse. Det ska bi fint å kunne hente posten (om den overhodet e kommet da..) og lese den traurige lokalavisa, subbe telbake inn i det ovnsoppvarma huset, krype i lenestolen og spise mamma-brød og speide utover landskapet. Det ska bi fint å sleppe en full og illeluktende t-banevogn, en stressa Karl Johans gate. Det ska bi fint å sleppe å se alle de triste skjebnan det finnes her, for det kan virkelig gå inn i hjerterota på en og gjøre nåkka med et nordlanshjerte som ikke e vant med å se verre ting enn at nån dett og slår sæ på glarholka, reise sæ opp og halte videre. Det e vel når man kjem bort fra heime at man virkelig klare å se alt det som e bra med heimeplassen. Man treng vel et perspektiv på ting for å kunne sammenligne og oppdage at det man allerede har e fantastisk..
Men nu ska æ avslutte, og tenke at "kanskje i mårra, kanskje i mårra" kjem kamelkaravanen forbi og plukke mæ opp her æ sett og haike. Kanskje tar de mæ på - kanskje i mårra..
Abonner på:
Innlegg (Atom)
