... en plass der livet smile og sola skinn sjøll om himmelen e grå..

e mi lille bobla...

Daga har gådd, ja tel og med uke har snegla sæ forbi sia den siste lørdagen i august da bestefar døde. E rart å være i Oslo når heile prosessen har foregådd heime, og som nok enda foregår der oppe.. Da æ satte mæ på flyet tel hovedstaden igjen etter begravelsen, va det som æ gikk inn i bobla mi igjen (den som æ levde i da æ fikk telefonen fra pappa tel æ og Daniel stod heime på flyplassen og venta på bagasjen), og her befinn æ mæ enda. Klare ikke heilt å tenke at han e borte, at han ikke e der når æ kjem heim. Møte vel sjokket nok en gang når æ kjem heim, en gang.. kanskje ikke før jul.

Virkeligheta bit tak i mæ av og tel, og æ ramle inn i den og forstår at han ikke e på Liland, men på Evenes sammens med sin kjærlighet, inntil æ plutselig dett telbake i bobla mi, og trur at livet e som normalt og alt går som vanlig heime i nord. Inntil virkeligheta slår hardt på nytt... håpe i grunn at virkeligheta slår mæ oftar og oftar, sånn at æ kanskje ikke møte det store sjokket når æ lande på flyplassen og kjem heim.

Har tenkt mye på mine kjære søskebarn i den siste tida, og kor urettferdig livet har behandla dem.. Og tenkt på kor heldig æ har vært som har hatt bestefaren min i 25 fantastiske, lange år, mens de berre fikk ha si lillsesøster i fantastiske, men små 17 år. Sorg kan ikke måles, men andre omstendigheta gjør at sorgen kan være lettar å bære etterkvært. Ting blir satt litt i perspektiv. Mine tanka har virkelig gått tel de to som sett igjen med en sorg, som æ trur, treng ei livslang bearbeiding, og kanskje ikke da e de kommet over sjokket over at søstra e borte. Sku ønske de oppleve den bobla som æ oppleve. Der livet e lett å leve og sola skinn sjøll om himmelen e grå. Tankan e på ting som ikke treng store omtanken, en spade e en spade og støvet på stubordet irritere nok tel at man gidd å tørke det bort.. Sånne små ting.

Som nu; skolebøkern har logge nok lenge på kjøkkenbordet tel at samvittigheta mi bynne å bi litt dårlig, og æ faktisk velge å gjøre nåkka med det.. Så nu kjære statistikkbøker, kor enn grusomt kejdelige dåkker e, ska dåkker få en omgang med markeringstusjen min!