Mine barndommens helta...

Bestefar...
ord blir fattig når æ ska prøve å beskrive ka du har betydd for mæ.
Da du blei borte, gikk åsså en del av barndommen min med dæ.
Du har vært alt en bestefar kan være for sitt barnebarn.
Du mestra den rollen best av alle.
Alt godt i livet har æ lært av dæ, og alt tar æ med mæ videre,
for å prøve å være som dæ..
Bestefar, mine tåra renn for dæ i kveld.
Mitt hjerte gjør ondt for dæ.
Æ savne dæ allerede, sjøll om æ kan telle timan sia du blei borte.

Endelig e du blidd gjenforent med ditt livs kjærlighet,
og det gjør godt å vite at du og bestemor e i lag.
Det va jo det du ønska aller mest.
Å få være lamme ho "mor".

Sorgen kjem tel å slå rot i hjertet mitt for ei stund.
Æ veit at du ikke vil æ ska være trist og lei mæ,
men æ må dessverre skuffe dæ der, bestefar.
For følelsan mine e for sterk tel at æ klare å skyve dem unna

Det spesielle vi delte, ska æ gjømme innerst i hjertet mitt
Ordan vårres, blikkan, smilan og latteren
Samtalen over bordet, stillheta som inneholdt alt vi ikke trengte å si
Som det åsså va på rommet på sykehuset,
ord va unødvendig, vi vesste begge ka vi ville sei.
Det siste blikket, det siste du sa, e gjømt som den dyrebareste skatt
Du e min dyrebare skatt, bestefar

Tåran mine renn for dæ, sorgen e så tung å bære.

Æ veit livet går videre, og smilet kjem telbake
Tåran blir færre og færre, men akkurat nu..
Akkurat nu, bestefar, e livet mitt fokusert på dæ og det livet du levde.
For alt du va for mæ og for alt du har lært mæ.

Vi sees igjen en dag, bestefar.
Inntil da veit æ at du og bestemor tar vare på kværandre.
Dåkker e mitt største savn.
Mine barndommens helta..

Det nye prosjektet!

Etter at Anneli fløtta tel Oslo har vi begynt med et nytt prosjekt. Vi, med vårres passe dårlige samiskkunnskapa, ska lære oss et nytt samisk ord kver dag.. Problemet e vel å huske alle ordan :)

Fredagens ord: gillen - å like
Lørdagens ord: dahkan - å gjøre
Søndagens ord: cierrut (med liten v over c'en) - å gråte

Luksus...

e når brorn eller kjæresten bær de tunge vareposan dine heim fra butikken sånn at du slepp å få røde, onde fingra som du såvidt klare å rette ut etterpå...

Av den kort-lunta sorten!

Av og tel e det ingenting som ska te før temperamentet mitt flyg i flint og æ kjenne varmen stig bektraktelig! Sinne koke over og det flyg ut ord av den stygge sorten. Æ har det som kalles kort lunta. Nåkka æ meine æ har arva etter min kjære mor. Vi e nemlig begge like lett antennelig som hode på en fyrstikk, som tennvæska på sitt beste og som, rett og slett og bokstavelig talt, lunta på ei bomba i nærheten av varme.

I dag va det ei pannakaka som satt fast i steikpanna si skyld for at æ skifta ansiktsfarge fra normal til nærmare rød, alle de stygge ordan kom seilanes og æ måtte forlate åstedet med et raseri innabords..

Heldigvis e æ kortsint, og det tar mæ par minutt før æ e telbake tel mitt vanlige æ, og klar for å steike fleire pannekake...

Reeeelaxing!

Æ går i skrivende stund inn i den siste halvtimen av sommerferien min. Kor alle de andre timan e blidd av, e mæ et mysterium. Men her sett æ altså, tviholde på siste sommerfølelsen som allerede har begynt å sleppe taket, mens æ sakte men sikkert bynne å psyke mæ opp på å bli vekt av klokka i mårra tidlig. Det har ikke vært som mange år før, at æ må, i følge pappa, trene på å stå tidlig opp. Har funne ut at æ e stor nok tel å takle sjokket det e å bli drægd opp av senga av vekkerklokka som rope og skrik i øret, samt ei samvittighet som e for ærlig tel at man kan ligge og dræge sæ i senga resten av dagen.. Æ veit æ blir å klare det, og æ veit at æ bir å angre i mårra tidlig at æ ikke la mæ tidligare kvelden før. Men æ må berre nyte siste halvtimen på å ikke gjøre nåkka! Ikke det at studenttilværelsen sett de høgaste kravan tel tidsbruk og energiforbruk, men e godt å tenke på at akkurat nu, de siste 22 minuttan av ferien kan æ sette på ræva og ikke gjøre en einaste ting, uten å ha dårlig samvittighet for det!!

Så her sett æ.. og ingenting gjør! Og æ like det! :)

Ikke særlig kravstor

Æ vil ikke betegne mæ sjøll som en person som står i fare for å utvikle nåkka særlig form for spellegalskap, men av og tel inntar spellegleden mæ åsså, og da e det berre å hente fram de tre spellan, blant John sine mange ti-talls spell, som æ e stolt eier av.

Æ sverge tel dårlig grafikk og enkle håndkontrolla som berre kreve to knappa, en tel hopp og en tel å gå fram og telbake, som gjerne stamme fra det forrige årtusen. Gangen i spellet må være lett (for ikke å fremkalle mi korte lunta og en rekke bannskapsord som ikke passe sæ for sarte øra), men heller ikke for vanskelig, for da kaste æ bort konsollen etter et par "game over".

Derfor har æ henta fram, tørka og blåst støv av mine gamle Sega spell, nu i Play Station format. Nåkka som passe mæ meget bra; at nån folk har konvertert Sega spell om tel PS, sia min gamle Sega boks har sedd sine bedre daga, og ligg vel på mørkeloftet og leve på gode minna om ei lita, men nokså ilter jenta som hadde sin fremtid i Aleks Kidd og Sonic the Hedgehog- barndommens store helta! De innfridde de enkle kravan æ hadde om spell, og de innfrir den dag i dag de samme kravan. Så en kan sei at æ ikke e nåkka særlig storforlanganes når det gjeld grafikk, pixla eller krav om schtilige effekta i øst og i vest. Gje mæ en enkel figur, et plattformspell, litt hopping, nåkka hinder på veien og et mål på slutten, så e æ såre fornøyd.

Markomeannu long gone

E rart korsn tida går, dagan sia verdens beste festival har virkelig sust forbi i universets hastighet, og nu sett æ plutselig i Oslo byen igjen. Og liksom ska være klar for å bynne på skolen, nåkka æ langt fra e. Den fantastiske helga i slutten av juli e den helga man ser med lange blikk fram i mot resten av året, og æ må sei at hjerte banke for neste års festival. Sjøll om festival-spøkelset herje nok en gang med sine "detta e siste året" trusla. Selvfølgelig blir det festival tel neste år åsså, ka man ellers ska se fram i mot??

Årets festival gikk inn i rekka blant de vellykka førgående åran Markomeannu har eksistert. Det va de rette menneskan, den perfekte stemninga, den samme gode blandinga av Amundsen og saft - med et friskt innslag av Bacardi Razz og vatten i år. Det va den herlig musikken og det mystiske mørket som kom krypanes iløpet av natta og løfta festivalen tel det nivåe den høre heime! Det va de gode klappakaken, den etterlengta nattmaten, de varme bålan som tiltrakk menneskan med sin kraft, og det va alle lavvoan og teltan på campen. Sett igjen med et herlig sommerminne som man kan leite fram når høsten kjem og man har løst og flire igjen, mimre og smile. Heilt tel neste års Markomeannu tar over og skape nye minna.

Tankan spring tel de dagan i slutten av juli, men lydan uttafor leiligheta minne mæ på om at æ faktisk sett i Oslo. Snekkring og hamring, saging og velting av trillebåre i store containera. Kontrasten e stor.

Ska nyte de siste dagan med ferie med Jeanette, Daniel og Anneli, John og pappa når de kjem ned på fredagen. Det første æ ska gjøre e å krakke blåbæra æ har hatt med mæ heimefra, nyplukka fra i går. Ska så spise mæ ei skiva med det nye syltetøyet på og så ska æ møte Daniel i byen, før turen bær tel Ullevål stadion og kampen mella Norge og Skotland.

See you when I see you :)