Dagen før eksamen..

..e som oftest prega av stress, nilesing gjennom pensumbøkern, lite søvn, og eksamensnerva uten like.

Æ har eksamen i mårra, og æ må sei at æ overhode ikke e stressa, har ikke kasta mæ over bøkern og har sove lengre i dag enn æ ofte gjør på en helgedag. Den enkle grunnen tel det e at æ får utlevert heimeeksamen i mårra tidlig klokka ni. Og saken med heimeeksamen e jo som ordet tilsir, man gjør eksamenen heime (eller på skolen om man ønske det), og da kan man jo bruke de bøkern man måtte ønske. En tel ting med heimeeksamen e det at man les minimalt i og med at man faktisk kan gjøre det når "den tid, den sorg" gjeld.. Æ har hatt en del heimeeksamene tidligare, og e vel et par erfaringe rikar, så æ har forberedt mæ litt den her gangen:

1) æ har vært og lånt en drøss med bøker på biblioteket.. Selvfølgelig var det fleire som har tenkt den tanken - før mæ, så æ mått ty tel bøker som enten va på dansk, svensk eller som va skrevve i det forrige årtusen. Men æ har nu nån bøker æ kan bla frustrasjonen min gjennom, meir enn de som har kommet på den lure "æ-låne-bøker-på-biblioteket" tanken etter mæ..
2) Sia æ ska skrive eksamenen heime, så veit æ at æ kjem tel å være meir opptatt av å tørke støv, vaske gulv, vaske klea, rydde i kjøkkenskapet, holde orden i skrivebøker, perma, regninge og brette klea enn å faktisk klimpre på tastaturet. Så den her gangen har æ gjort alt det på forhånd, altså i dag, sånn at æ ikke har nåkka støv å se på, ingen klea som gnæg bak i nakken og heller ingen rot i systeman mine. Einaste som æ kan se kan komme tel å litt tid, e kabal på datamaskinen. Men den får æ ikke fjerna, så da får æ heller ta mæ et par kabalpausa innimellom den febrilske blafringa i bøkern og skrivinga. Nåkka må man ha å se fram tel!

Der va vesst den første ladninga med klea ferdig, ska hive på ladning to, og så tre, mens æ danse salsa på stugolvet med støvsugarn og tar en piruett med støvkluten, og glede mæ tel mårradagen.

Hua uten funksjon!

Æ har kjøpt mæ ei ny hua, ei sånn fin ei med stripe i forskjellige farga. Ganske så fornøyd...så lenge det ikke bløs!! Herregud, æ va jo så uheldig å velge den nye hua mi i dag, den første dagen med sny og en sur kald vind! Den va jo heilt ubrukelig i sånt ver! Ka e vitsen med ei hua når den ikke e vindtett? Æ e ferdig med den perioden der alle jakkan måtte være 20 centimeter over beltet og buksen sku være langt nedpå hoften. Nu e æ ute etter klea som e lang, som har en funksjon - at de varme! den nye hua mi e som keiserens nye klær, tenkte æ mens æ gikk heim fra skolen: folk kan se den, men den e egentlig ikke der! Det hadde nesten vært bedre om æ gikk uten hua, for da hadde æ vessta at det blei kaldt på øran, men nu når æ psykisk forberedd på å ha det godt og varmt , og det ikke va det, så blei æ en smule snurt! Ska pakke den bort og ta den fram tel våren når temperaturan snik sæ over 10 grader og hestehoven står og sleike sol i grøftekanten! Tel den tid får æ finne mæ ei ny hua som æ kan være fin i, og som faktisk gjør det den skal - å holde mæ varm rundt øran!

Ny observasjon i Sofienberggata!

Følgende finn sted i Sofienbergparken 49, i ei leilighet med nye gardina!
Carina surfe på nettet, som vanlig, og e tilskuer tel fotballkampen mellom Bar (altså Barcelona) og Che (som e Chelsea). Med andre ord: det e duka for battle mellom John og Knut Ivar!

Knut Ivar: e det mulig? (ja, e vesst det, du..)
Det måtte jo komme, du blei jo belønna fordi du hadde så bra ballposisjon
Computeren har ballen heile tida, og plutselig e dine spellera 3000 ganga dårligare (neppe, Knut Ivar, neppe 3000 gang dårligare!)
John: det e kanskje fordi æ har fådd et mål. men det e jo litt artig at de samle sæ foran kassa (jada, forklaringe på forklaringe.. John e kjent for det!)
Den driblinga har æ aldri kunna på Fifa (Næmmen, gratulere, en ærlig tilståelse)
Knut Ivar: nei.. men koffer ska han stå der og danse ballett, han der med fotballen? (Sport e sport.. BALLett og fotBALL e jo i slekt, kan man jo sei)
Blåste ikke dommarn? Æ hørte et blås æ.. Scary! (ja, det kan du sei, virkelig skummelt!)
Du blir å vinne nu. Æ ligg berre å vente på at du ska ta ballen (gjedd opp allerede?)
John: (trøkke som fan, røkke i overkroppen og e ellers så mye med som overhodet e mulig)
Knut Ivar: æ har berre et mål, æ e fornøyd med det. (Innser tapet, men virke fornøyd med å komme på andreplass)

De skifte lag og hiv sæ i gang med kamp nummer 2

John: hallo? han holdte han jo
Knut Ivar: neeida, berre bremsa litt! allamona som står i mål? da blir det ikke nåkka mål på han!

K: der sku du ha scort!
J: mm! (SÅÅ enig!)
K: *bløs* (går ikke så bra det her?)
Sesfabrigas, ses da bondas ball. (de såelle neppe med norske lag) Æ like best å spelle med Arsenal. De e god på hauet også e de god å springe (en som virkelig har eksperimentert opp og i mente med lagan!)

Stille..

K: woohhææhahææah!! (Mål?)
J: du skyt jo så hardt. har du trent på det? (litt misunnelig..)
Knut Ivar: offside? (håpe, håpe, håpe)
John: offside! (sir med en triumferende stemme)
Knut Ivar: helvetes dommerkødd! (sannheta innsedd..)
Knut Ivar: Han Percy? Helvettes kjerring! (trur neppe Percy e nåkka jentenavn, akkurat..) Ka han stod og så på? Va han e smarties? (mm, smarties hadde vært godt!!)
Knut Ivar: Vi spelle oss bakover, hadde det vært andre veien så hadde æ ikke sagt nåkka.. (Guess he's a talker :) ..)
Knut Ivar: *fliiiire* (mål igjen?) Fan, kor heldig vi va på den!
John: *flire* (ehh hee heeh hee.. liksom, du!)
Knut Ivar: e heldigvis ikke berre mine spellare som står og ser på ballen og danse ballett (hadde vært litt av et syn i norsk tippeliga)

Knut Ivar: vi kan jo hjelpe tel sånn at han får han i mål! (liksågreit å sei det, før john spør ka han driv på med)
John: *juuuble* (Mål!)
Knut Ivar: når æ tar stikka mot dæ, så ska du sentre mot han! (trur nok ikke spelleran kan høre dæ, Knut Ivar)

Knut Ivar: æ e en dårlig vinnar, men æ e myyye dårligar tapar (likså greit å berre tilstå med en gang..)

Konklusjon av oberservasjonen:
Trur det e lenge sia John har spelt kamp lamme en som e meir ivrig å holde i gang en samtale enn å spelle kamp.. Og trur John godte sæ med vinnarmålet sitt, mens Knut Ivar tar på sæ jakka si og luntre slukøra heim.. Det siste han sei før han går e "æ ska heim og trene!!"

På bussen!

Når man bruke kollektiv trafikken som fremkomstmiddel må man tåle diverse ubehageligheta, som for eksempel liten plass, dytting - som følga av liten plass, illeluktende menneska som gjerne gnikke armhula si mot nesen din, heteslag.. ja, æ kunne nevnt videre i fleng, men velge heller å fokusere på det positive som e med kollektivtrafikken!

Bussen, trikken og t-banen e den perfekte plassen å studere menneska, og alle de rare folkan som ferdes fram og telbake. Her om dagen satt æ vis-a-vis et mannlig, "mulitkulturelt" vennepar. To ting utmerka sæ med dissan to:
1) han eine fyren lurte svært på om skjerfte hannes va kledd på "på den rette måten", han andre bøye sæ fram og bynne å kjenne på stoffet, rette litt på skjerfet og sir "sånn".
Trudde ikke "mulitkulturelle" menneska, og spesielt ikke menn, brydde sæ om skjerf og korsn det va dandert på. men okei..

Ting nummer 2 va det som va det artige, og grunnen tel at æ la merke tel dem
2) han eine hadde et så kraftig underbitt at fortennern va nærmaste nabo tel drøvveln, som kjent ligg laaangt bak i halsen! Mens han andre hadde fortennern så mye på tørk at de, bokstavelig talt, stod vannrett RETT ut!
Hadde ikke vært nåkka særlig bemerkelsesverdig om de hadde sotte kvær for sæ, men når de satt der og va bestevenna va de et komisk syn. Virkelig helan og halvdan!

Sånn får man dagan tel å gå mens man farte fra A tel B tel C tel D... og observere og studere andre, mens det sikkert e andre som lage blogginnlegg om ho der rare som stirra og stirra på andre menneska og nesten glømte å gå av på stoppet sitt..

En observasjon på bussen..

Følgende finn sted på buss 31 en sein torsdagskveld i oktober:
Æe på tur heim fra jobben, etter en dag som har vart litt for lenge, etter min smak. Heller sku æ ønske at æ kunne være lamme mamman og pappaen min som endelig e kommet på besøk, men dagen inneholdt både skole og jobb tel nærmar midtnatt. Når dagen nærme sæ slutten tar æ bussen heim.. Der, rett framfor mæ, sett ei jenta og snakke i telefonen. Ikke uvanlig, akkurat, i dissan mobile dagan. Men det som va meget oppsiktsvekkanes med den her jenta va at ho blinka heile tida. Og da meines HEILE tida! Øyanlokkan blafra verre enn et blad i orkan. Selvfølgelig blir man settanes og se på det her mennesket som ser ut som at ho ska lette fra bussetet kvært øyeblikk. E jo klin umulig å la vær! Det gikk så langt at æ nærmest blei settanes med haka ned på knean, og måtte fysisk dytte den opp da jenta keik på mæ. Kasta blikket fort ut av vinduet og lot som ingenting. Så da satt æ der og lurte på fleire ting... 1) vesste ho at ho blinka så unormalt mye? 2) e det fleir på bussen som stirra på ho? (ikke som æ kunne se, iallefall..) 3) blafre æ like mye med øyan? og 4) kor ofte blinke et menneske per dag?

Det einaste æ kunne finne svaret på va nummer fire. Og svaret e som følger: man blinke 14.000 gang kver dag.

Har en mistanke om at den her jenta har blinka sine 14.000 gang allerede før ho har spist frokost..

Den nye høstaktiviteten

Jenatte har vært så elskverdig og gjedd oss en god grunn for å samles kvær mandag klokka åtte. Da sett vi, 10-11 støkka, sammentrøkt i en sofa og småkviskre oss i mellom, flire høgt, kommandere at lyden må slås høger mens vi kose oss med felles middag og "Jakten på kjærligheten". Det blir varmt i stua, vinduan hives opp, maten går unna og tomme fat står på stubordet. Mandagen e den nye favorittdagen! E så koselig at æ trur æ kjem med forslag om å gjøre det tel en tradisjon etter at programmet, som stjerna e med på, e slutt.

I dag har vi vært hos Knut Ivar på multikulturelle Grønland. Vi valsa inn i mørke gate, opp i trede etasje og tok plass i skinnsofaen. I dag fikk vi servert tikka masala med ris og lammekjøtt. Et relativt dårlig utgangspunkt for min del, i og med at æ verken like karri eller lam (etter å ha tilbringt kvær søndag i barndommen med lammekoteletta eller lammelår i ovnen, eller lammefrikasse på plata, må æ sei at lam ikke står på topp 10 lista over favorittkjøtt), men magen va sulten og halsen va tørst, så da va det berre å kaste sæ over karri og lam. Må sei at æ blei positivt overraska, det gikk ned uten grimasa og styggsnakk (som "æææsj, pappa æ like ikke detta, æææsj" (igjen telbake i barndommen klokka to på en søndag) om maten. Syns Knut Ivar hadde gjort et fantastisk jobb med å tilberede og lage maten! 10 stjerners!. Nesten så æ sende ei michelin stjerna tel han!

Men det e fortsatt nåkka med den karrien og det lammet.. Smaken passe ikke heilt i min munn, som onkelungen tel John, på seks år, så ærlig fortelte foreldran. Og det har ingenting med matlaginga tel Knut! "Det er ikke deg, det er meg", vil æ heller sei. E munnen min som kræsje med enkelte smaka, kresen som æ e. Men som sagt; terningkast 6 tel Knut!

Neste gang ska vi spise lapskaus. Nåkka som i grunn e like spennanes i smaken som ihjelkokt fisk med overkokt potet og grønnsaker som har kokt ei halvtima for lenge, med ei skjei smelta smør over. Ikke spesielt å skryte over, men likavel en opplevelse. Og æ glede mæ!

Mamma, æ har et julegaveønske..

.. og det e "Tusen fine turer og èn trist" av ho Cecilie Skog.

Ho skriv om ektemannen og hanes alle små og store ekspedisjona, om at han fridde tel ho på Nordpolen og om ulykka som skjedde på K2 da han blei tatt av et snyskred.

For et fint par med en sånn tragisk skjebne..

Ønske, ønske, ønske mæ den!