Markomeannu long gone

E rart korsn tida går, dagan sia verdens beste festival har virkelig sust forbi i universets hastighet, og nu sett æ plutselig i Oslo byen igjen. Og liksom ska være klar for å bynne på skolen, nåkka æ langt fra e. Den fantastiske helga i slutten av juli e den helga man ser med lange blikk fram i mot resten av året, og æ må sei at hjerte banke for neste års festival. Sjøll om festival-spøkelset herje nok en gang med sine "detta e siste året" trusla. Selvfølgelig blir det festival tel neste år åsså, ka man ellers ska se fram i mot??

Årets festival gikk inn i rekka blant de vellykka førgående åran Markomeannu har eksistert. Det va de rette menneskan, den perfekte stemninga, den samme gode blandinga av Amundsen og saft - med et friskt innslag av Bacardi Razz og vatten i år. Det va den herlig musikken og det mystiske mørket som kom krypanes iløpet av natta og løfta festivalen tel det nivåe den høre heime! Det va de gode klappakaken, den etterlengta nattmaten, de varme bålan som tiltrakk menneskan med sin kraft, og det va alle lavvoan og teltan på campen. Sett igjen med et herlig sommerminne som man kan leite fram når høsten kjem og man har løst og flire igjen, mimre og smile. Heilt tel neste års Markomeannu tar over og skape nye minna.

Tankan spring tel de dagan i slutten av juli, men lydan uttafor leiligheta minne mæ på om at æ faktisk sett i Oslo. Snekkring og hamring, saging og velting av trillebåre i store containera. Kontrasten e stor.

Ska nyte de siste dagan med ferie med Jeanette, Daniel og Anneli, John og pappa når de kjem ned på fredagen. Det første æ ska gjøre e å krakke blåbæra æ har hatt med mæ heimefra, nyplukka fra i går. Ska så spise mæ ei skiva med det nye syltetøyet på og så ska æ møte Daniel i byen, før turen bær tel Ullevål stadion og kampen mella Norge og Skotland.

See you when I see you :)

Markomeannu i sikte!

Æ kan skimte Markomeannu med all sin herlighet en plass der framme i horisonten. Æ kan høre den rope og lokke mæ tel den, æ kan kjenne korsn gleden tar tak og skyt forventningan i taket! Endelig e det tida for verdens beste fesitval igjen!!

Det e snart dags å få trent ræva og låran oppover bakkan, trekt på smilebandet, skravla skit, sette medt på ei sletta og leve sæ inn i musikken som spelles utover den fantastiske byga, og snart på tide å fylle koppen med Amundsen og saft, og springe om kapp med Anneli opp tel vannkrana og skåle høgt med kværandre, flire og se utover campen og de fine toalettan! Jeei, detta ska bi så aartig! Kjenne hjertet banke fortare og sommerfuglan danse cha cha cha i magen. Æ telle ned dagan tel æ e klar for et nytt heidundranes og fantastisk festivalhelg!! Jippi! :)

Kjære Kathrine

Tankan mine har gådd så ofte tel nord, tel bygda, tel heime, de siste dagan. Tel familien som sett igjen med ei søster, ei datter og et barnebarn for lite, tel vennan som e blitt èn mindre, og tel marka som har mista ei av sine jente. Det mangle ei der heime, og det kjem bestandig tel å mangle ei. Det vil for alltid være et smil for lite, et par smilanes øya som ikke e der og en latter som mangle. Livet e urettferdig, så brutalt og rått. Med et raskt grep hadde det tatt med sæ ei, ei som skulle få oppleve si beste tid med venna, kjærlighet, latter. Med tåre i øyekroken innser alle at Kathrine berre fikk smake litt av det livet har å by på. Hennes 17 år førte ho sikkert på veia der ho fikk oppleve alt som va verdt å få med sæ, men dessverre tok livet hennes en brå slutt den 3. juli, en fredagsmårran, mens resten av bygda lå og sov. Blant grønt gress og blomster tok ho sine siste åndedrag og forlot oss. Tåra har trilla, hjertet har grått og tanka har gådd tel de som sett igjen. Hadde æ kunne, så hadde æ løfta smerten demmes, gjedd dem et pusterom, et øyeblikk av fred og ro i hjertan. Kjære mi Thina og Therese, æ vil alltid være her for dåkker. Æ støtte dåkker i detta ubarmhjertelige og urettferdige, det vil æ alltid gjøre. Æ sende mine varmaste klemma og tanka og håpe dåkker finn trøst i kværandre, et lys i alt mørket og ei hand å holde i når det e som verst. E så glad i dåkker...

Observasjon

Følgende finn sted i ei varm leilighet i Sofienberggata 49:
John og Bård har atter en gang innatt posisjonen foran tv'en med kvær sin spellekonsoll i handa. Dypt konsentrert sett de i kvær sin sofa og fokusere intenst på Fifa spelleran i sine blåe og røde drakta. Carina sett i bakgrunnen, ganske ubekvem på den altfor varme skinnsofaen.

John: Hallooo! (rope på spelleran.. Som OM de høre han!)
Bård: (ingen svar. Ingen heime?)
John: åååå...
Bård: (fortsatt ingen svar..)
John røyse sæ og kaste nåkka ut av vinduet
John: Man får ondt i hauet av å snuse
Bård: (ingen svar.. Har mannen mista stemmen?
Bård: fy fan (Se der ja, han snakka!)
Aleksander Rybakk spelle som fan på fela si i bakgrunnen
Bård: fy fan, det va frispark

John: (ingen svar)
Bård: satan!
John: (ingen svar)

John: det va ei stygg takling (
Bård: ja (så enig, så enig)
John: Hallooo, han e jo uinteressert i ballen
Bård: (inget svar)

Kampen e slutt, fem mintt på overtid
Bård: ufortjent (altså tapte han..)
John: Det va en fantastisk bytte æ gjorde
Bård: ja

Konklusjon av denna korte observasjonen:
Det kan virke som at varmen slår dem ut, de e uvanlig stille. Ingen høge rop og kommentering av kampen de e mett i. Æ nyt en stille Fifa kamp!! :)

En nordlending slit!

... men klage ikke, konstatere berre reine fakta :)

Puh!
Gradestokken vårres får snart heteslag, solstikk og lide av kraftig dehydrering! En ska nu liksom ikke klage, men varmen kjennes uutholdelig! Man går konstant våt på ryggen, tørke sæ titusen gang i panna og ingenting hjelpe! En stakkarslig skygge lindre for ei lita stund før det blir klamt igjen og man må bevege sæ førr å skape eget lufttrøkk for å kjenne ørlite vinddrag i ansiktet. Lufta står stille, den e så tykk at man må kutte sæ fram med en sabel for å overhodet å komme sæ gjennom den. På jobb, i barnehagen, har æ sikkert trøkt ut over en liter med solkrem berre den siste uka. For første gang angre æ at vi kjøpte skinnsofa her i vår, den klistre sæ tel huden og man sett fast i den. Den beste plassen å være e på gulvet i vannrett stilling foran den lille, arbeidsomme vifta vårres som aldri har måtte surre så mye i sitt liv! Ære være den! Ønsket e å skaffe sæ ei golvvifta som e litt kraftigare, men alle plassan e utsolgt. Så den lille vifta får gjøre jobben sin. Nåde den om den streike nu!

Sjøll om det e varmt har man ikke lov tel å klage. Det kunne vært så mye, mye verre! Det kunne jo faktisk vært over 30 grader, steiksol og ei vifta som hadde sagt takk for sæ. Men man kan sende et lite ønske om at gradestokken stoppe litt over 20 tallet, en liten sky som kunne komme og gå når æ ville det og en solkrem-smørre-maskin. Bynne å bi kraftig lei å skvise solkremen ut av de tomme flasken..

The hacker! :)

Æ har klart å skaffe mæ Spotify heilt på egen hand, uten invitasjon fra andre eller request tel dem som eie Spotify. Æ har snekke mæ inn bakveien, snirkla mæ unna venteliste og alt som e. Nu sett æ og "laste" ned musikk ut av berre rakkern og e svært så fornøyd - og stolt, om æ får sei det sjøl! Kem som hadde trudd at æ hadde egenskapa som en hacker!? Æ berre spør :)

(æ har jo sekkert ikke hacka mæ inn og lurt heile systemet som æ trur.. men æ velge nu å tru det iallefall, og leve lenge på den tanken)

Nån som har nåkka bra musikk som æ kan bi kjent med? :) Alt tas i mot med stor takk, bukking og neiing :)

Kollektiv trafikken

Livet mitt tok ei ny vending fra egen bil i Tromsø der æ kunne kjøre kor æ ville akkurat katti æ ville, tel der æ plutselig e avhengig av andre å komme mæ fra A tel B og C. Trikken, bussen og t-banen bei min nye kværdag, og æ må sei mæ alt i alt meget fornøyd med den tilærelsen. Ikke behøve æ å betale bensin for dyre domma, veiavgifta betale min snille pappa (sia de der heime bruke bilen nu og da..) og heller ikke treng æ å bekymre mæ for om bilen e stjelt neste mårra æ står opp eller om æ har huska på å betale parkeringsavgifta. Så æ kjøre med glede kollektivt og betale de skarve 330 kronan det koste for mæ å farte dit æ måtte ønske uten å tenke mæ om. Tel tross for at man må finne sæ i mye rart, som man hadde sluppe dersom man hadde kjørt ensom og aleina i bilen..

1) Man kan risikere å måtte stå i lange tide og vente på at bussen/trikken faktisk skal komme.. Regne det i tillegg e gjerne busskuret fullt, og e man riktig heldig så har man glømt paraplyen. Altså e resultatet en stk våt Carina som gjerne e litt småforbanna fordi ho hate å måtte vente på trikken eller bussen (e godt mulig det e derfor æ som regel spring tel trikken kvær mårran.. og innser at æ har glømt paraplyen akkurat i det æ kjem ut døra, og ikke har tida å hente den, og ende opp våt som ei katt dersom trikken e ennu meir forsinka enn ka æ har regna med)
2) Våte menneska lukte stygt! Det dogge på ruten og e klamt inni trikken/bussen/t-banen
3) Ofte hende det at man må stå klistra opp mot kværandre, og har man riktig flaks så havne man under armen tel en mann som ikke har dusja på et halvt tiår
4) Enkelte menneska lukte generelt berre fælt, de ane det ledige setet atme dæ og vips så sett man der og hold på å kvæles av stanken
5) Nån menneska snakke høgt om uinteressante ting
6) Gale trekkspellmusikanta entre t-banen, spelle en skingranes trudelutt, smile med sine brune tenner og kreve penga for den her opptredenen! (Det har skjedd, og æ ber tel høgare makte om at det aldri, aldri skjer igjen. Nåkka så ubeskriveli irriteranes ska man leite lenge etter!!)
7) Sivilkledde kontrolløra som uten nåkka forvarsel gaule ut at "detta e kontroll, ha billetten klar!" Selvfølgelig e man bekymra om man har billett som e gyldig, sjøll om man veit innerst inne at man har det. Unødvendig stressfaktor i hverdagen, nei takk!

MEN...
Tel tross alle dissan usj-usj tingan med kollektiv trafikken, kan en lite utsagn som "Ja, der oppe i Evenes e det jo så fint. DEN naturen med de vakre fjellan, det må oppleves" gjøre opp for alt det negative. Da sett en stolt Evenesværing og smile, snik kik på personen, hold på å sprekke fordi man berre vil rope ut "æ e fra Evenes, æ e fra Evenes". I det øyeblikket e alt anna glømt og æ fær ubekymra videre i Oslos gate.. inntil en illeluktende person ane det eina blant mange ledige seta, og sleng sæ ned med den skitnaste buksa man nån gang har sedd..