Markomeannu long gone

E rart korsn tida går, dagan sia verdens beste festival har virkelig sust forbi i universets hastighet, og nu sett æ plutselig i Oslo byen igjen. Og liksom ska være klar for å bynne på skolen, nåkka æ langt fra e. Den fantastiske helga i slutten av juli e den helga man ser med lange blikk fram i mot resten av året, og æ må sei at hjerte banke for neste års festival. Sjøll om festival-spøkelset herje nok en gang med sine "detta e siste året" trusla. Selvfølgelig blir det festival tel neste år åsså, ka man ellers ska se fram i mot??

Årets festival gikk inn i rekka blant de vellykka førgående åran Markomeannu har eksistert. Det va de rette menneskan, den perfekte stemninga, den samme gode blandinga av Amundsen og saft - med et friskt innslag av Bacardi Razz og vatten i år. Det va den herlig musikken og det mystiske mørket som kom krypanes iløpet av natta og løfta festivalen tel det nivåe den høre heime! Det va de gode klappakaken, den etterlengta nattmaten, de varme bålan som tiltrakk menneskan med sin kraft, og det va alle lavvoan og teltan på campen. Sett igjen med et herlig sommerminne som man kan leite fram når høsten kjem og man har løst og flire igjen, mimre og smile. Heilt tel neste års Markomeannu tar over og skape nye minna.

Tankan spring tel de dagan i slutten av juli, men lydan uttafor leiligheta minne mæ på om at æ faktisk sett i Oslo. Snekkring og hamring, saging og velting av trillebåre i store containera. Kontrasten e stor.

Ska nyte de siste dagan med ferie med Jeanette, Daniel og Anneli, John og pappa når de kjem ned på fredagen. Det første æ ska gjøre e å krakke blåbæra æ har hatt med mæ heimefra, nyplukka fra i går. Ska så spise mæ ei skiva med det nye syltetøyet på og så ska æ møte Daniel i byen, før turen bær tel Ullevål stadion og kampen mella Norge og Skotland.

See you when I see you :)