Kjipt, men ok..

Etter et par daga med et intenst eksamensstress, kan æ nok en gang innta verden med alt den har å by på. Denna gangen med et litt tønger hjerte enn sist gang eksamen kasta sæ over mæ, og med den bevissthet at æ bir å sette i samme gymsal, med samme nerva, tel høsten igjen. Det vesste æ allerede da æ leverte inn eksamensoppgaven, for et bedre skrevet eventyr ska man lengre enn Asbjørnsen og Moe si tid for å finne. Eller, det va ikke det at æ ikke kunne alt æ sku kunne, æ klarte å skrive oppgaven heilt på sia av ka den egentlig va ute etter. Æ lirte ut av mæ det æ kunne for å få mi vinkling tel å passe tel det æ trudde oppgaveteksten va ute etter, men endte langt utpå et jorda på ei øde strekning en plass på E6. Èn ting hadde vært om æ ikke kunne det oppgaven spurte etter, men saken e at æ kunne alt som egentlig sku skrives, og det e nesten verre. Berre tanken på å måtte gjennomgå samme type stress tel høsten igjen, eller gu forby, tel neste vår, gjør mæ ennu meir stressa. Etter et par små tåra har æ innsedd at æ må godta at skipet har sunket og æ sett igjen i en liten gummibåt og håpe at konte-eksamen kan redde mæ. Men etter fleire tåra har æ forsona mæ med det, og overbevise mæ at det kjem tel å gå bra når æ ska konte. Æ har forberedd mæ på stryk, for da bir æ ikke så skuffa når resultatet kjem og det æ frøkta aller mest står som karakter. Æ e vel det man kan kalle optimist som har innsedd at å være pessimist av og tel kan redde dæ fra å oppdage at verden ikke bestandig e full av positive ting.. Men tross all denna elendigheta har æ skjønt at å smile og se lyst på livet e det einaste æ kan gjøre. Gjort e gjort og skrevet e skrevet, enkelt og greit. Æ leve livet, med en ørliten bitter ettersmak, men sånn får det være for ei stund. Det går greit, faktisk. :)

I mårra skal æ leve livet med en kaffelatte i handa, traske rundt i byen lamme mamma, se når John spring Holmenkollen stafetten, håpe på solskinn, vente på ei melding fra Anneli og ellers nyte at eksamensstresset e over for ei stund :)