Kanskje i mårra

Åkei, nu har altså bloggtørkne nok en gang kasta sæ over mæ og fortært mæ med hud og hår. Ørkentilværelsen e like tørr som sist gang, og æ håpe nok en gang at den fruktbare oasen ska åpenbare sæ blant ord og tanka, og hente mæ på den berømte kamelen og ta mæ med ut fra sand, sand og atter sand. Kanskje i mårra, kanskje i mårra, tenke æ. Og e fornøyd med det, inntil den neste dagen kjem og æ tenke "kanskje i mårra, kanskje i mårra". Inntil det skjer sett æ her og vente på en redning og fortsett med å ha det lille håpet mitt om mårradagen. For mårradagen har bestandig nåkka godt med sæ, det har æ lært. Omså det berre e håpet som kjem med den, så e det iallefall nåkka. Og det e jo bedre å ha nåkka enn ingenting. I mellatida går dagan raskt forbi og veien mot juleferie, en flyreise heim og julestrømpe bir kortar og kortar, mens æ krydre tilværelsen med de små gode og brae tingan og opplevelsan. Har erfart at det e de små tingan som gjeld. Som det å kunne glede sæ over en liten sms fra kjente og kjære eller et ledig sete på t-ban når beinan ikke klare å bære mæ oppe lenger, eller det å overraske nån med nåkka æ veit de kjem tel å bi glad for.. Berre det gjør livet verd å leve!

Det som glede hjertet mitt i et litt lenger framtidsretta perspektiv e blant anna å komme heim tel jul. ikke det at æ ikke trives her nede, for det gjør æ jo. Men det ska bi herlig å kunne våkna opp i mi gamle seng, kike ut av vinduet og ikke se en einaste bil som haste avgårde, tute og stresse. Det ska bi fint å kunne hente posten (om den overhodet e kommet da..) og lese den traurige lokalavisa, subbe telbake inn i det ovnsoppvarma huset, krype i lenestolen og spise mamma-brød og speide utover landskapet. Det ska bi fint å sleppe en full og illeluktende t-banevogn, en stressa Karl Johans gate. Det ska bi fint å sleppe å se alle de triste skjebnan det finnes her, for det kan virkelig gå inn i hjerterota på en og gjøre nåkka med et nordlanshjerte som ikke e vant med å se verre ting enn at nån dett og slår sæ på glarholka, reise sæ opp og halte videre. Det e vel når man kjem bort fra heime at man virkelig klare å se alt det som e bra med heimeplassen. Man treng vel et perspektiv på ting for å kunne sammenligne og oppdage at det man allerede har e fantastisk..

Men nu ska æ avslutte, og tenke at "kanskje i mårra, kanskje i mårra" kjem kamelkaravanen forbi og plukke mæ opp her æ sett og haike. Kanskje tar de mæ på - kanskje i mårra..