Tel ære for Tromsø..

.. fell en liten tåre, om ikke fysisk, så iallefall en psykisk tåra, her i hovedstaden, storbyen og tigerstaden. Får hjertesorg når æ les om Anneli sine opplevelsa på en lørdagskveld med alle de herlige menneskan som befinn sæ i nordens paris! Blir skikkelig misunnelig på ho og alt ho får gjøre! Æ vil åsså være med på det som skjer der oppe, i den fantastiske, magiske byen nord for polarsirkelen! I kveld kjenne æ at æ virkelig savne Tromsø, Anneli, alle de andre vidunderlige menneskan som bor der, savne barnehagen i Ramfjorden, alle i Ramfjorden.. Æ savne jo åsså heime, mamma, pappa, daniel! Men akkurat i helga sku æ ønske at æ åsså kunne pakke Amundsen i en pose, hevve på sæ nåkka tidsaktuelle klea, trødd på sæ danseskoan og forn på samefest med likestilte og supre menneska! Men neida, her va æ - sikkert 200 mil unna, sippa tel et glass kvitvin og va virkelig sofistikert og danna, iallefall tel et visst tidspunkt utpå kveldinga. Dansa litt tel kul-yoyo-slæsh-hip-hop musikk, trudde æ mista veska, oppdaga plutselig en uttygd tyggis på høyre skulder - som va klistra hardt inn i gensern og på veska (nån tips for å få fjerna tyggisen? Hive den i frysarn? Har gjort det, skal æ berre skraaape det av??), spiste kebab og sovna av på hotellet tel Kristin Åsli. Så va det plutselig søndag, lengselen tel Tromsø steig betraktelig i takt med kor mye klokka blei utover dagen, og nu sett æ og misunne, mimre og lengte telbake tel byen i mitt hjerte.

(Tromsø, 2. pinsedag, som da va i mettn av mai. Den mårran våkna vi opp tel sny, sny og atter sny - på sommerdekk. Måtte se mæ nødt tel å ta bussen på jobb den dagen.. Passelig sur, men likevel glad og litt stolt, for at æ va så voksen å la bilen stå heime)

I mårra starte ei ny uka med mye studering og lesing foran mæ. Ei uka nærmare å komme heim. 2. november tar vi tel vingan og flyg nordover, e litt usikker om det e tel Tromsø eller heim, det e vi enda litt tenkeboksen om.

Tenke på dåkker i kveld!