Første snydag i Oslo

Første snydag i Oslo og livet tel mange bilista har i dag bestådd av følgende
1) bulk i fronten på bilen
2) en anna bil ståanes fint plassert enten i støtfangern eller i bagasjerommet
3) snuten på bilen lukte på de nedsnya blomstern godt nedi grøftekanten
4) en aldri så liten svingom på veien
5) står på stedet hvil, mens hjulan snurra uttav berre rakkern
6) laaange, laaange køa som går saktar enn tida det tar å se maling tørke

Æ har spurt mæ sjøll fleire gang i dag; ka i all verden e det med den folkerasen her nede i Oslo som gjør at de ikke tar de tegnan som eks: rim på ruta på mårran, gradestokken kryp ned mot 0- eller at det meldes sny dagen etter. Koffer tenke de ikke den lure tanken "aha, kanskje æ burde bytte tel vinterdekk. Æ må jo gjøre det èn dag, så koffer ikke gjøre det i dag, så æ bir en sikrare sjafør" Men neida, det virke som at alle, nesten alle, bir overraske over at "åj, vintern kom jo i år åsså. Jaja, æ tar nu sjansen, vess æ kjøre ekstra sakte går det sikkert fiiint"
Åsså ende det med de punktan ovenfor, men sykebil og blålys om verste utfall.

Æ angra æ ikke tok med mæ kameraet på denna første snydagen, og dokumenterte all de småforvirra og frustrerte bilistan som befant sæ medt i kaoset og tidsknipa! Kunne ha bidd en interessant bildeserie!

Men æ som ikke e bilist, våkna opp tel et heeerlig syn ut av vinduet. Bakken va kvit og det dala ennu fleir fantastiske små, kvite stjerne ned fra himmelen. Æ ropte ut "jaaaaaaaaaaaaaa, seee!! Ååååh, så fint!!" Hjertet mitt hoppa like høgt som den dagen i barndommen da den første snyen kom. Da det va frem med kjeldressen og vottan fortast mulig, kle på sæ utstyret - sjøll om det såvidt va nån kvite prikka på bakken. Akebrettet blei henta frem, og irritasjonen over at æ aldri fikk nok stor fart (nåkka som overhodet ikke va særlig rart sia æ i bunn og grunn aka på gresset), og at det ikke va nok sny tel å lage den første snymannen, va blanda med den ubeskrivelige gleden over at snyen endelig, endelig va kommet! I dag har æ ikke tenkt på å hente fram akebrettet, men har gleda mæ hjertelig over det vakre, vakre synet som møtte mæ.

.....inntel æ innså at æ ikke hadde tadd på mæ stilongs og kjente kulda trenge sæ inn tel beinet. DA va det ikke fullt så idyllisk med snyen, men så tok det tragikomiske synet av alle bilistan som hadde meir eller mindre problema overhand, og det va verd å fryse litt! kanskje litt på kanten tel å være ondskapsfullt å glede mæ over de håplause bilistan, men så lenge det ikke går menneskeliv tapt, tenke æ at "Ja, håpe de læææære!!"

I mårra den dag kjem Anneli og Elena, ska bi som et friskt vindpust fra nord! Gler mæ like mye tel å se dem som å nyte synet av den første snyen. Jippi!! :D